SVs gruppeleder fremførte en rørende takk til Rafael Cobo Garrido i kommuestyret torsdag kveld. Rafaels søknad om fritak fra vervet som folkevalgt var til behandling. Du kan lese hele innlegget her. Kommunestyret svarte med kraftig applaus. Et sterkt øyeblikk.
Kjære ordfører, kjære kommunestyre
I dag skal vi behandle spørsmål om fritak for politiske verv til en kollega og en av mine kamerater, som ikke er i salen nå, men som har satt dype spor etter seg i denne kommunen: Rafael Cobo Garrido.
Rafael har vært en del av Askøy-politikken i rundt 16 år.
Han har vært gruppeleder for SV i kommunestyret, han har ledet Utvalg for oppvekst, og han har gjennom utallige saker og møter vært en tydelig stemme for barna, for skolen, for fellesskapet og for sosial rettferdighet.
Når han nå trekker seg fra kommunestyret, gjør han det ikke fordi engasjementet er borte, men fordi helsen må komme først. Han har vært åpen om psykiske helseplager, om tilbakevendende vinterdepresjon og om hvordan det oppleves når «gleden ved politikken» gradvis forsvinner. Det krever mot å si ifra. Det krever enda mer mot å ta konsekvensene av det.
Rafaels beslutning er derfor ikke et uttrykk for svakhet – den er et uttrykk for ansvar. Ansvar for seg selv, for familien sin, og for at en folkevalgt også er et menneske med grenser.
Rafael ble født i Spania i 1969.
Han vokste opp i et land merket av arven etter Franco-regimet – en diktaturperiode som varte fra den spanske borgerkrigen på 1930-tallet og helt fram til Francos død i 1975. Og i dag ordfører, på dagen – er det faktisk nøyaktig 50 år siden Fransisco Franco døde.
Som barn og ungdom levde han i et samfunn som fortsatt bar preg av sensur, frykt og dype politiske og sosiale sår – og samtidig av den sterke bevegelsen mot demokrati og frihet som fulgte etter Francos død, gjennom den spanske overgangen til demokrati på slutten av 1970-tallet.
Det er ikke vanskelig å se hvordan dette har formet Rafaels politiske kompass. Når du selv har sett hva autoritære krefter kan gjøre med et land, blir kampen for demokrati, antifascisme og sosial rettferdighet ikke bare «politikk» – det blir … et livsprosjekt.
Rafael flyttet fra Spania til Norge på 1990-tallet, og har bodd på Askøy siden 2001. Han beskriver seg selv som «spansk og norsk», lærer av yrke, og sosialist av overbevisning – opptatt av fellesskolen, rettferdighet og en bedre verden for alle.
Veien til sosialismen for Rafael går via erfaringen av et land som i flere tiår var preget av fascisme, undertrykking og brutalitet, og som deretter – med store konflikter og kompromisser – bygget opp et demokrati igjen.
Denne bakgrunnen har preget hans engasjement her i kommunestyret: en dyp uro for urettferdighet, sterk motstand mot ekstremisme, og en urokkelig tro på at politikk handler om å beskytte de sårbare.
Og kampen for demokratiet er ikke over, ikke i Norge og ikke i Spania. Det er nettopp publisert en undersøkelse i Spania hvor 24 % av ungdom mellom 28-28 år svarer at «noen ganger er et autoritært regime å foretrekke». En av fire spanske ungdommer der, altså. Tenk på det!
På Askøy har Rafael særlig vært kjent for sitt engasjement for barn og unge. Han har vært en tydelig stemme i arbeidet mot mobbing, for en bedre skole og for å styrke tjenestene rundt barn og familier.
Han har også løftet psykisk helse politisk – blant annet gjennom interpellasjoner og initiativ om selvmordsforebygging og oppfølging av handlingsplaner for rus og psykisk helse.
Når en som selv har kjent på psykiske helseplager, bruker sin politiske stemme til å gi andre bedre hjelp og mer verdige tjenester, er det kanskje noe av det sterkeste vitnesbyrdet vi har om hvorfor representasjonen i denne salen betyr noe.
Det er lett å telle antall vedtak, antall interpellasjoner og antall leserinnlegg. Men det som er vanskeligere å måle, er det han har betydd for enkeltmennesker: elever som har blitt sett, foreldre som har følt seg hørt, og innbyggere som har kjent at noen faktisk tok kampen for dem.
Rafael har vist oss noe viktig: Også folkevalgte kan bli syke. Også folkevalgte kan kjenne på at det blir for mye.
Når han nå ber om fritak, sender han et sterkt signal – til oss, til andre politikere, og til innbyggerne: Det er lov å stoppe opp. Det er lov å si at «nå må jeg ta vare på meg selv».
Det bør vi ikke møte med skam eller stille sukk, men med respekt.
Jeg håper vi som kommunestyre tar med oss dette videre. At vi bruker denne anledningen til å snakke åpent om psykisk helse – også i politikken. Og at vi husker at måten vi snakker til og om hverandre på, faktisk kan påvirke om mennesker orker å stå i slike verv.
På vegne av kommunestyregruppen vår – og, våger jeg å si, på vegne av mange i denne salen – vil jeg si: Tusen takk, Rafael.
Takk for 16 år med kampvilje, kunnskap og stort hjerte for Askøy.
Takk for at du tok med deg erfaringene fra et Spania preget av diktatur, og gjorde dem om til et engasjement for demokrati, antifascisme og sosialisme her hos oss.
Takk for at du har stått opp for barn og unge, for rettferdig fordeling, for skole og for psykisk helse – også når det har kostet.
Vi respekterer fullt ut at du nå prioriterer helsen din. Og vi i SV håper du kjenner på at døren alltid står åpen – som medborger, som aktivist, som sosialist og – kanskje en dag igjen – som folkevalgt, hvis det skulle bli riktig for deg.
Fra denne salen sender vi deg varme tanker, solidaritet og de aller beste ønsker for tiden som kommer.
– Tusen takk for innsatsen, Rafael!
