Rafael Cobo Carridos tale 1. mai over falne i krigen

Publisert av: Åge Rosnes Publisert: 01. mai 2025
Oppdatert: 01. mai 2025
Lesetid: ca. 2 min

Her kan du lese talen Rafael holdt i Strusshamn ved minnesmerket over falne i 2. verdenskrig.

«Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, 
sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet,
hver fallen en bror og venn.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Dette leste Nordahl Grieg på radio fra Nord-Norge 17. mai 1940. Det hadde vært en drøy måned siden landet hadde mistet sin frihet. Tre år før hadde Øverland kommet med sin dystre profeti: 

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Profetien var nå kommet i oppfyllelse. De hadde sett monsteret vokse. De hadde sett hvordan udyret hadde seiret i Spania. Der Miguel Hernández, folkets dikter, hadde skrevet i starten av borgerkrigen:

Reis deg, Spanias okse: våkn opp, stig frem.
Våkn helt, du skumringens svarte kraft,
som puster lys og svetter skygge,
og bærer havets tyngde under lukket hud.

Våkn.

Våkn helt, for jeg ser deg slumrende,
med bryst og hode delt i drøm.
Du har ennå ikke våknet som en okse
når den angripes av ulvers svik.

De som var der roper varsko, de ber oss våkne og vokte. De peker på tidenes tegn, de som var da, og de som er i dag. Martin Neimöller advarer oss mot likegyldighet:

Først tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.
Så tok de sosialdemokratene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke sosialdemokrat.
Deretter tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.
Til slutt tok de meg. 
Men da var det ingen igjen til å bry seg. 

Hvis vi ikke kjemper, skal ingen skånes. Bertolt Brecht advarer oss mot å vente for lenge

Når de høye taler om fred
vet de lave at det fins krig.
Når de høye fordømmer krig
er angrepsplanen utarbeidet.

Disse vi hedrer i dag, viser oss veien. De lærer oss at om vi kjemper sammen, kan vi slå alle fiendene. De

De lærer oss at ingenting av det vi har i dag, har vi fått uten kamp, og ingenting kan beholdes uten kamp. 

Deres offer må være for oss inspirasjon og styrke. Deres minne må være for oss motivasjon og veiviser. Vi har fått en arv som vi må forvalte og gi videre til våre barn. Vi er ansvarlige for å sørge for at blodet våre forfedre utgytt ikke er forgjeves. Med Øverland sier vi også i dag:

De vilde ut og slåss
De gjorde det for Norge.
De gjorde det for oss.
De kjempet, og de falt.
Og dog skal livet leves.
Nu har de gitt oss alt;
Men var da alt forgjeves?
Fred over deres minne!