Stemmer teller, men pengene avgjør?

Innlegg av Kari E. Kaski, SVs finanspolitiske talsperson

Jeg har tilbrakt et par dager på Arendalsuka og debattert formuesskatt, tilstanden i norsk økonomi og offentlig sektor. Og der noen av debattene åpner for nyanser og ulike stemmer som målbærer de politiske veivalgene vi står overfor, er andre fascinerende møter med et sjikt av befolkninga som er helt frakobla resten av samfunnet.

Under lysekronene, med champagne i glassene (oh yes) og den største konsentrasjonen av formue det er mulig å stappe inn i en restaurant i Arendal (tettheten av tørkle i skjortekragen og dyre designervesker var høyere enn snittet, for å si det sånn), får vi altså høre en så stor lidelsesfortelling om hvordan det står til i Norge og i norsk økonomi. Det er ikke måte på hvor elendig det går med norske bedrifter, hvor ille det er å være rik i samfunnet i dag, og hvor ille det kommer til å gå framover.

Mange av tilhørerne har opplevd stor velstandsvekst de siste årene. Men fortellinga om at det går godt i norsk fastlandsøkonomi ville de slett ikke være med på.

Det samme skjedde i panelet i Dagsnytt 18 på tirsdag. Der møtte jeg blant annet Roger Hofseth, en av initiativtakerne bak Aksjon for Norsk Eierskap, en lobbygruppe som vil fjerne formueskatt. Ved hjelp av PR-byråer og millioner av kroner donert av rike medlemmer, påstår de i media, i reklameinnhold på nettaviser og i sosiale medier at det norske skattenivået gjør det umulig å drive næringsvirksomhet i Norge.

Dette er ikke bare uttrykk for legitime meningsforskjeller og ulike politiske syn på hvor rettferdig skattesystemet bør være. Det er heller to av flere eksempler på hvordan penger i større grad nå brukes til å forme den offentlige debatten og de politiske standpunktene. Det er flere debatter i Arendal om hvor kjip formuesskatten er enn det er debatter om fattigdom. At noen får så til de grader bestemme hva som er et samfunnsproblem og ikke er en utvikling som bør bekymre alle.

For også i Norge er penger makt. Størrelsen på bankkontoen har mye å si for hvor mye man bestemmer om politikken som føres, og hvordan samfunnet utvikles.

De siste årene har ulikheta i Norge vokst betydelig. Vi er ikke lenger det rettferdige samfunnet vi liker å tro at vi er. Når er ser på forskjeller i formue er Norge på nivå med Storbritannia, og vi har større ulikhet enn land som Frankrike, Italia og Spania. Når en ser på forskjeller i inntekt viser nyere tall forskjellene i Norge er nivå med USA. Økningen henger sammen med at det både er flere superrike nordmenn, og de superrike er blitt enda rikere.

I motsetning til vanlige folk, som påvirker politikken først og fremst ved hjelp av stemmeseddelen, kan rike mennesker fremme sitt syn ved hjelp av pengeseddelen. Og jo mer penger, desto mer makt.

Og hvordan skjer det, egentlig? Gjennom lobbyisme direkte mot politikere, PR-byråer som hyres inn av rikfolket for å få på saker i media, og direkte pengestøtte til politiske partier som vil kutte i skattene til de rikeste. Det bør vi være opptatt av. For, som norsk forskning viser, formes hvilket syn man har på fordeling av godene av hvilken økonomisk posisjon man har i samfunnet. Sosiologen Trygve Gulbrandsen har funnet ut at elitenes syn på de økonomiske ulikhetene klart kommer av hvor mye penger de selv har. Og landets rikeste påvirker ikke bare den økonomiske politikken som føres, men også sin egen skatteregning.

For de fleste av oss er skatten som står i skattemeldinga også den skatten vi betaler. Kanskje er det et fradrag ekstra å hente, men de store endringene i hvilken skatt vi skal betale, er det ikke

Og igjen får vi blant annet gratis sykehus, billige og gode barnehager til ungene våre, veier og jernbane.

Sånn er det ikke for landets rikeste. Gjennom å flytte penger mellom kontoer, etablere selskaper som slipper å betale skatt, og overføre pengene til arvinger, organiserer de seg slik at de betaler minst mulig skatt. I tillegg bestemmer de selv når store deler av skatten skal betales, om det er nå eller om flere år. Dette er (stort sett) lovlig, men denne typen skatteplanlegging er forbeholdt de rikeste.

Og konsekvensen er at de også betaler en langt mindre prosentandel av inntekten sin i skatt enn de egentlig skal. Som igjen betyr at du og jeg må betale mer skatt for å dekke opp for de manglende skatteinntektene.

Så, hva er fasiten?

Jo, det går bra i norsk økonomi.

Næringslivets investeringer i fastlandsøkonomien har aldri vært høyere enn de er nå. Det etableres mange nye bedrifter. Og veksten i overskuddene er svært store.

Det har aldri før vært flere i arbeid og ledigheten har ikke vært lavere siden før finanskrisen. Det er skapt 135 000 flere jobber fra tredje kvartal -21 til fjerde kvartal -23. 9 av 10 i privat sektor.

Likevel klager rike eiere. De med aller, aller mest penger. De som har tjent seg rike på å etablere seg i et land med små forskjeller, hvor folk har råd til å unne seg goder, fordi de får sykehus, skole og eldreomsorg dekket av fellesskapet.

Christian Ringnes, Ragnar Hofseth og Knut Flakk kan jo prøve seg et år uten et felles helsevesen og andre velferdsordninger, så kan vi se hvordan det går for overskuddet i næringslivet.