SFO-alarm i Askøy

Valgkamp er en spennende tid.  Da treffer ofte politikere flere folk og velgere enn vanlig. Blant alle som har kontaktet oss i SV er det tre foreldre/ansatte som har meldt fra om graverende arbeidsforhold ved noen SFOer i kommunen. Vi har bedt dem skrive med egne ord hvordan de opplever tilbudet på skolene utenom skoletiden.

SV vil ta innspillene opp politisk ved første anledning. Vi er ombud for befolkingen og kan ikke sitte passiv når vi mottar slike meldinger.

Dette er summarisk hva meldingene handler om:
– for lite bemanning grunnet dårlig økonomi

– for lite samarbeidstid og tid til planlegging

– tidspress fører til nødløsninger

– kurs og kompetanseheving mangler
– avvikssystemet brukes ikke: tungvint og ikke tid

– for dårlig samarbeid SFO og skole

– rammeplanen er ren utopi

– ansatte uten tilstrekkelig kompetanse settes til å gjøre oppgaver de ikke har forutsetninger til

Vi holder dem anonymt her, men Askøy SV har epostene som dette er utdrag fra. De er betydelig nedkortet.

Innspill nr 1:

(…) mange opplever at SFO på Askøy-skolen er en ren oppbevaring.

(…) kjernetiden er definert som kun frem til kl 1430. dette må være kun ut fra hva som er billigst for kommunen. Her vises det til annen definisjon i Bergen.

Vi er nødt til å få bukt med mobbingen I fjor var det foreldre som byttet skole for barna sine fordi skolen ikke hadde gode nok tiltak til å forhindre mobbingen som har pågått over tid…dette er ikke greit.

Innspill nr 2:

Jeg har aldri vært så sliten som jeg har vært det siste året, utslitt, utbrent, null energi og ingen overskudd til fritidsaktiviteter, venner og familie.

Er det ikke litt rart å være så utslitt når en bare jobbet 4-5 timer hver dag? Det burde si noe om jobben. Det kan være jeg er litt ekstra utsatt, men jeg vet at jeg ikke er den eneste som er utslitt.

Som ansatt på SFO har jeg en del tanker og bekymringer basert på det jeg har erfart. Jeg er snart ferdig med denne jobben og må helt ærlig innrømme at ett år var mer enn nok. 

Tidligere har jeg jobbet i flere ulike barnehager og selv om det til tider også kunne være utfordrende, så kan det ikke sammenlignes med hvordan det året i SFO har vært. 

(…) For jeg er svært bekymret både for de ansatte og barna.

Jeg har tenkt mye på dette og kommet frem til at grunnen er nok sammensatt, men det er en ting som muligens kan løse eller i hvert fall gjøre det bedre både for barn og ansatte, og det er bemanning, gjerne en bemanningsnorm i SFO. 

Hvor mange barn per ansatt kan diskuteres, men en burde ha i bakhodet at barna på 1. trinn er bare 5-6 år gamle. For mange barn er det å begynne på skole og SFO en stor omstilling, 

Flere barn har kanskje behov for ekstra tilrettelegging eller en voksen som har et ekstra øye på dem, noen er under utredning og andre barn har rett på å ha en voksen med seg hele tiden.
Vi en rammeplan for SFO, det står veldig mye fint i den, men hvor mye får en faktisk gjennomført når en alltid er dårlig bemannet?  I rammeplanen står det ofte at «SFO skal», ikke «kan» eller «bør», men «skal», det er altså ikke valgfritt, men hvordan skal vi klare det?

Gjennom dette året har jeg gjentatte ganger hørt fra kollegaer at de er utslitte, at de ikke orker mer, at de snart må sykemelde seg, at de ikke klarer å hente seg inn igjen i løpet av helgen, at de må jobbe overtid,  ikke alltid får tatt pause mellom skole og SFO, ikke har tid å gå på do og derfor ikke kan drikke nok i løpet av dagen, at de føler at de må jobbe ekstra hjemme eller komme tidligere uten at de får betalt for det, at de har vondt i hodet, ryggen og føttene av å stå og gå hele dagen, av mye støy, konflikter, stressende og vanskelige situasjoner og for mange arbeidsoppgaver. Det er rett og slett for mye å gjøre for alle vi som er der, gir alltid alt og litt til.
Vi har alle jobbet hardt for å gjøre SFO så bra vi kan. Engang i fjor begynte vi med mange ideer og visjoner, men innså raskt at mye var umulig å gjennomføre pga. dårlig bemanning.  Hva skjer da med kvaliteten og utvalget? Barnas trivsel? Foresattes tilbakemeldinger og vurderinger?
Vi prøver alltid å se og høre alle barn, å hjelpe, støtte, trøste, men hvor ofte har vi tid til å sette oss ned sammen med dem? Hva gjør en når det oppstår en konflikt, et barn er voldelig mot andre barn, et barn er sint og ødelegger ting, et annet barn løper vekk og gråter, kanskje den løper vekk fra skolen, du er alene, hva gjør du?
Hvordan vil det være når du kommer hjem etter en lang og tung dag med mange vanskelige situasjoner, der du føler at du ikke strekker til, der du har stått alene, der et barn ikke har blitt sett eller hørt? Hva gjør det med barnet som ikke ble sett fordi du ikke hadde tid, fordi du måtte velge?

Noen barn skal ha en voksen med seg hele tiden, hele dagen, av ulike grunner. Burde det ikke da være like viktig hele dagen, helt til barnet blir hentet eller er det mindre viktig når barnet er på SFO? Ofte har de ikke det om ettermiddagen og flere ansatte er ferdig tidlig, og da kan de som er igjen være 2-3 voksne med 3-4 barn som egentlig har en til en, og rundt 25+ andre barn.
En gang var vi to voksne med over 25 barn der ett av barna skulle ha en voksen med seg hele tiden, altså var det en voksen som hadde ansvar for de resterende 24 barna.

Selvfølgelig vil de ansatte alltid gjøre så godt de kan for å holde øye med barna som har en til en, men hvor lett er det når det er over 20 andre barn, noen som må ha hjelp på do, noen faller og slår seg, konflikter som må løses, foresatte som ringer, foreldre som henter, barn som skal sendes og trenger hjelp i garderoben, og barn som må krysses ut. I tillegg må vi rydde og koste flere klasserom og andre rom.

Det er barna som er taperne her, det er de jeg er mest bekymret over, men de ansatte er også tapere, de ofrer helsen sin for en altfor lav lønn med tanke på hvor krevende jobben er.
Kommune og stat taper vel også når de må betale sykepenger og vikarer pga. høyt sykefravær?

I hele år har vi ansatte klaget på dårlig bemanning, for få vikarer, vi har snakket med alle vi kan snakke med, gitt beskjed til alle vi kan gi beskjed til, svaret har alltid vært at budsjettet ikke strekker til. Likevel er forventningene fra ledelsen høye og en møter lite forståelse, ser få forbedringer og løsninger. Ansatte som har gått ut i fødselspermisjon har ikke blitt erstattet og det har ikke kommet inn vikarer for alle ansatte som har blitt langvarig sykemeldt. Vi fikk beskjed om det skulle nedbemannes for det nye skoleåret(…)
Når vi trenger vikarer sier de at det ikke er nok vikarer, men hva gjør de egentlig for å finne flere? Jeg har ikke sett noen utlysning.
Men jeg har inntrykk av at økonomien spiller en stor rolle når det kommer til antall stillinger og vikarbudsjett, i tillegg til bemanning: «Skolen bemanner i samsvar med inntekter.» (§11 Bemanning og ledelse i Vedtekter for SFO i Askøy Kommune), 

så derfor lurer jeg på hva politikerne i kommunen kan gjøre.

Jeg er sikker på at en bemanningsnorm kan være første steget mot å sikre bedre kvalitet i SFO, at barna trives bedre, blir sett, hørt og er trygge. Har politikerne på Askøy noen gang snakket om en bemanningsnorm for SFO? En bemanningsnorm kan gjøre at ansattes sykefravær går ned, at flere ansatte trives bedre og vil bli i jobben.
Er det ikke bedre å bruke penger på bedre bemanning i stedet for vikarer og sykepenger?

En av hovedgrunnene til at jeg nå har sagt opp jobben er at jeg må prioritere min egen helse og (…) og alltid går hjem med dårlig samvittighet fordi jeg ikke får tid til alle barna, en jobb der jeg alltid er så utslitt at jeg ikke orker å gjøre noe i fritiden og det går utover familie og venner.

Innspill nr 3:

Min erfaring fra livet som SFO-assistent. 

Høsten 20xx jobbet jeg på en skole på Askøy, og opplevde utfordringer forbi min villeste fantasi. 

I utgangspunktet skulle jeg bare jobbe xx stilling på SFO, og hjelpe barna som hadde fysiske eller psykiske(…)

Det tok midlertidig ikke mer enn en uke før skoleleder ringer meg og spurte om jeg kunne komme og hjelpe med 1.klasse. Der alene var det behov for tre ansatte for individuell oppfølgning.  

Jeg opplevde min tid på skolen som problematisk ved at vi ofte var underbemannet, og at det førte til at barn som trenger oppfølging ikke fikk tilstrekkelig hjelp. SFO-assistentene ble til tider et lite plaster på en avhugget arm. Når i tillegg rektor og avdelingsleder må brette opp ermene og arbeide på SFO for å få ting til å gå rundt sier det seg selv at forholdene ikke er gode. 

En dag har brent seg spesielt fast i minnet.  Jeg kom klokken 08.00 og begynte skoledagen med å følge opp et barn med diagnose. Jeg personlig har ingen fagutdannelse innen helse og omsorg, og ingen kompetanse på slik oppfølgning, men med god opplæring fra ledelsen fikk vi det til å gå rundt. Da skoledagen var ferdig rundt klokken 13 skulle vi ha en overgang til SFO. Vi fikk da sen beskjed fra folk som er syke, dermed sto jeg og en annen ungdom ansvarlig for rundt 40 seksåringer. Inkludert fire barn som egentlig har pålagt en-til-en oppfølgning. I tillegg var det kaos på SFO for 2-4.klasse. Dette førte til at ledelsen måtte komme for å hjelpe til, men likevel var vi i en situasjon hvor vi regelrett måtte ha 1 mål: å bare unngå at noe alvorlig skulle skje. 

Det er også andre dager som har brent seg fast i minnet. Dager hvor vi var godt nok bemannet, men der hendelser skjedde. En dag fikk et barn får en stein i hodet. Blodet siler, og det er egentlig bare flaks at jeg tidligere har tatt førstehjelpskurs og kan bistå med å få stoppet blødninger. Dette er det ingen andre som kan, og da står jeg der med ene og alene ansvar for å hjelpe dette barnet. Jeg som egentlig hadde ansvar for et barn som er avhengig av en til en oppfølgning. 

Barn i denne alderen tester grenser, finner seg selv, og vet ikke helt hvor mye de egentlig kan tråkke over grensen. Noen av de mest aggressive slår, kaster ting, og kaller oss stygge ting dagen lang. Det blir på en rar måte en slags psykisk terror når man står der og må bare ta imot det. 

I tillegg er det kommunale systemet for å levere avvik tungt og tidkrevende. Noe som fører til at veldig få faktisk tar seg tid til å levere avvik. Det er noen dager hvor man kommer opp i 10 avvik på en dag. Såpass ille er det faktisk. Men jeg leverte ikke en eneste en. Hvorfor? Jeg har regelrett ikke tid til det i løpet av arbeidsdagen. Og da frister det ikke å bruke fritiden om kvelden for å sitte å skrive avviksmeldinger. 

Det er ikke bare problemer med å ha tid til å levere avvik. Det er også ett problem at vi aldri har tid til å ha personal-møter. Vi får sjeldent planlagt noe, og om det blir noen aktiviteter for å engasjere ungene så er det som regel tatt på sparket fra oss ansatte, eller så er det planlagt uten oss. Fordi vi har ikke muligheten eller tid til å kunne møtes å prate. I løpet av min tid på skolen møttes vi én gang. Da var det på vår fritid, og vi fikk planlagt 3 måneder, noe vi alle gjorde ut av interesse for å kunne skape et godt miljø for både læring og lek for barna. 

Barn og unge gir meg en utrolig glede å kunne jobbe med, samt å se dem utvikle seg. All ære til ledelsen ved skolen jeg jobbet på som tok tak selv, og forsøkte sitt beste for å hjelpe oss ved hver eneste sving. Men at andre skole-saker skal bli satt på vent fordi SFO er i totalt kaos er ikke optimalt, verken for barn, foreldre, ansatte eller for administrasjonen.