Askøy SV ønsker sentrale forhandlinger
Lønnsoppgjøret for offentlige ansatte i 2022 viste at det kan være krevende å komme til enigheter. KS hevdet i prosessen at de hadde politisk støtte fra kommunene i ryggen da de nedprioriterte lærerne. Mange lokale politikere mente at dette var en sannhet med modifikasjoner. Ofte hadde disse prosessene gått raskt gjennom, uten noe særlig debatt. Konflikten i fjor gjorde i hvert fall at mange ble mer bevisste om kommunens rolle som arbeidsgiver og forhandlingspart ved lønnsoppgjøret.
I en intensjonsforslag i desember ba Askøy SV at man skulle komme til et politisk vedtak før mellomoppgjør i 2023. KS sendte et debatthefte hvor de stiller tre spørsmål de ønsker innspill på. Her er svarene Askøy SV gir:
1. Bør den økonomiske rammen i mellomoppgjøret fordeles sentralt, eller bør deler av den forhandles lokalt, ut fra lokale behov og prioriteringer?
I en situasjon hvor det blir stadig vanskeligere å få tak i kvalifiserte arbeidstakere i flere yrkesgrupper, kommer lokale forhandlinger til å forsterke konkurranse mellom kommuner. I et slikt scenarie vil kommuner med svak økonomi eller med geografiske utfordringer ha enda større vanskeligheter i rekrutteringen. Lokale forhandlinger fører også til individuell lønnsdannelse, noe som svekker den norske modellen. Derfor mener Askøy kommune at rammen bør forhandles sentralt i sin helhet.
2. Hvis det avsettes midler til lokale forhandlinger, hvor stor bør potten i så fall være?
Askøy kommune mener at rammen bør forhandles sentralt i sin helhet. Dersom det blir en liten pott til lokale forhandlinger, skal den øremerkes likelønn.
3. Hvis rammen fordeles sentralt: Er det ønskelig at alle ansatte får omtrent like store tillegg eller er det ønskelig med en tydeligere prioritering av enkelte grupper framfor andre? Om enkelte grupper skal prioriteres, hvilke stillingsgrupper og/eller ansiennitetstrinn bør i så fall få størst tillegg?
For å ivareta hele laget av medarbeidere innenfor en ramme som forventes å gi reallønnsnedgang er det ikke ønskelig å prioritere enkelte grupper framfor andre. Med bakgrunn i de senere års lønnsutvikling, særlig i 2021 og 2022, med reallønnsnedgang sett i forhold til prisutviklingen i samfunnet, bør en vurdere sikring av lavere lønnede yrkesgrupper ved et garantert kronetillegg (minstetillegg). Dette kombinert med et minste prosentuelt tillegg som alle får.
I en interpellasjon som jeg fremmet i 2021, hvor jeg spurte ordføreren om rekrutteringsprosesser hvor kommunen hadde brukt individuelle lønnstillegg som tiltak, stod det blant annet dette i svaret: «Lønnsfastsettelse i et arbeidsmarked med knapphet på arbeidskraft, vil foregå på individnivå, der tilbud og etterspørsel vil påvirke lønnstilbudet. Tariffavtalen sikrer kun en minstelønn, og det blir stadig mer vanlig å måtte tilby lønn utover minstelønn, også utover helsesektoren. Det er opp til arbeidsgiver i hver enkelt ansettelsessak å vurdere og beslutte hvor langt en vil strekke seg for å få den foretrukne kandidat.» Vi mener at dette er en kraftig uthuling av den norske modellen slik vi kjenner den, og noe som det offentlige ikke skal bidra til i det hele tatt. Derfor ønsker vi sentral lønnsfastsettelse.
Rafael Cobo Garrido – Gruppeleder